Hamsun, ”Den siste Glæde” utkom i 1912
Hamsun beskriver en av sine turer der han kommer til en gård der bonden driver med turisme. Og denne gården ligger i en liten dal som heter Reisadalen. Bonden har mange husdyr, men økonomien skranter så derfor har han begynt å ta i mot turister. Noen er pengesterke som til og med investerer i gården og tar med seg familien dit.
Pengene strømmer inn og bonden blir latere og mer og mer fuktig. Det blir mange velkomstdrinker. Men etter hvert begynner turiststrømmen å avta og han skjønner ikke hvor de har blitt av, før han får høre rykte om at de har lagt veien til sidedalen, som heter Stordalen. Og hvorfor det. Jo, for der har de fått vei og så er det blitt automobiler i Stordalen og turistene de vil jo helst komme seg litt makelig ut i marka og langs veiene og de har rømt over til Stordalen, og da er jo etthundreogett ute. Når han oppdager dette begynner han å spekulere på hva han skal gjøre. Han må jo få vei opp så ha kan kjøpe automobiler, men han greier jo ikke å finansiere verken vei eller automobiler, så det ser virkelig svart ut. Men man skal jo ikke være uten et visst fremtidsperspektiv på muligheter, og det er det forfatteren åpner mulighet for og konstaterer:
”Ingen turister kom, Strømmen gik op og ned i Stordalen og la vesle Reisadalen vor øde. Nu mangler det bare at Nordlandsbanen engang kommer og går opp i Reisa med Bennets og Cooks Karavaner – saa ligger i sin Tur Stordalen øde.”